Drømmen om et barn til

 

 Jeg elsker å være mamma. Det er ingenting i verden som kan måle seg med den følelsen. Og jeg har vært heldig, jeg har en liten herlig jente som betyr alt for oss. Men drømmen om nummer to har også vært utfordrende. I to år har vi prøvd og prøvd, uten å komme noen vei. I året som gikk var jeg igjennom et hormonhelvete og enda en tøff operasjon, uten at det kom oss noe nærmere drømmen om en baby.

Les også: Ikke vent for lenge

Det siste året har jeg tenkt mye på det og gått igjennom mange faser. Mange faser av håp, knuste drømmer, sorg og motløshet. Når jeg ser tilbake på 2018, så vet jeg ikke helt hva jeg skal skrive. Det var et veldig tøft år som satte all min tro på prøvelse. Det føltes ut som om hver måned var et slag i ansiktet, en påminnelse om at det aldri kom til å skje… Det å innse at jeg kanskje aldri får gå gravid igjen og at vi kanskje ikke kan gi datteren vår en bror eller søster, er også to ulike sorger. Sorger som det er lov å kjenne på. Først tenkte jeg at det var utakknemlig og grådig av meg å ønske seg en til, men etterhvert så har jeg innsett at det ikke løser noen ting å tenke slike tanker. Vi er alle mennesker med ulike drømmer og hva som er min eller vår drøm, har ingenting med andre å gjøre. Det hjelper uansett ikke å sammenligne seg eller sin situasjon med andre.

 

De tre første månedene da jeg gikk gravid med Ella Victoria var jeg mye redd, kvalm og uvel. Siden jeg hadde opplevd å miste to ganger, var jeg engstelig. Men jeg hadde håp. Og da vi kom over 3.5 måned følte jeg endelig at jeg kunne nyte graviditeten. Og det var en helt fantastisk del av livet mitt. Etter å ha prøvd så lenge, gledet jeg meg så mye og nøt hvert øyeblikk med magen. Ofte satt jeg hjemme å bare nøt å kjenne henne sparke. Det å se gleden i ansiktet til mannen min når han koste med magen var også den største lykken. De to siste månedene var litt tunge, men da gav jeg meg også fripass og lå mer eller mindre på sofaen.  

Det er å gå gravid for meg var en fantastisk opplevelse, selv i møtet med frykten. Og noe jeg hadde håpet at jeg skulle få oppleve igjen. Det samme gjelder fødselen. For det finnes egentlig ikke verken ord som kan beskrive hvor fantastisk en fødsel er, hvor sterk du føler deg, eller hvor uovervinnelig det oppleves. I det øyeblikket og timene er det deg, pusten, barnet og en støttende mann og det er en veldig mektig opplevelse. Det var det i alle fall for meg.

Så å innse at det muligens aldri skjer igjen, har vært ekstremt tøft. Jeg har vært langt nede i kjelleren. Ofte grått mye og opplevd stikk av smerter i hjertet når andre spør meg om når nestemann kommer eller når andre forteller hvor enkelt nummer to kom for dem. Det forbauser meg ikke lenger at folk har så lite filter, spør og graver som det er det mest naturlige i verden. Men jeg har også blitt tøffere i dialogen tilbake. Det ser jeg ofte at kan gjøre noen ukomfortable, men spør du om noe så personlig så må du faktisk tåle svaret.

 Det er faktisk ikke det mest naturlige eller enkleste i verden for mange. Mange par opplever tøffe tak når de er prøvere, akkurat som oss. Men det kan ofte være så tøft at man også ikke orker å dele alt med omverden. Ofte bare unngår man spørsmål eller prøver å styre en annen vei i slike samtaler, eller går på do og griner eller tar en pause. Det vet jeg mye om og jeg vet at jeg ikke er alene i denne situasjonen.

For meg  og oss har veien til barn vært lang og omfattende. En kraftig endometriose har sørget for mye smerter, vanskeligheter med å bli gravid og to vonde operasjoner. I flere år før vi fikk Ella Victoria trodde jeg aldri det kom til å skje. Jeg ble gravid, men mistet flere ganger. Det var mange tøffe år, men vi gav aldri opp håpet. Og tilslutt kom hun, akkurat den solstrålen vi hadde ventet på. Det var verdt all den tøffe tiden, de vonde tapene, ventingen og prøvingen. Jeg haddde gjort det på flekken igjen.

Midt oppi alt dette, så føler jeg meg så mislykket. Mislykket over å ikke få til det mest naturlige i verden, skuffet over at kroppen min hele tiden synes å jobbe mot meg. Mange ganger har jeg spurt meg selv, hva har jeg gjort for å fortjene dette? Hvor mye skal et menneske tåle å gå igjennom av smerte og motgang? Takket være en enestående mann, en fantastisk datter og en vennegjeng som fortjener en stor hyllest, så har jeg klart å komme meg opp fra kjelleren gang på gang. Se videre og ikke gi opp. Selv kjenner jeg mange som prøvde enda lenger enn oss og deres historie og gode råd har trøstet meg i mange tunge stunder.

Les også: Tenk deg om før du spør

Men klokken tikker og nå begynner det å nærme seg den tiden hvor det snart kanskje er for sent. Hver måned er jeg nærmere den biologiske fristen, uten positivt resultat. Derfor har jeg begynt å prøve tilnærme meg tanken på om det bare blir oss tre. Mannen min er alenebarn og har vært lykkelig som det. Mange gode venninner som er enebarn sier det samme. Selv har jeg både en bror og to halvsøstre, så jeg vet hvor sterke de båndene og opplevelsene kan være.

Mange tanker flyr ofte igjennom hodet mitt. Jeg tenker på fremtiden, på hvordan det skal være for henne uten søsken når vi blir gamle. At hun vil savne en å dele ansvar med. En å dele opplevelser med. Den sterke søskenkjærligheten. Samtidig så vet jeg at ikke alle søsken er like nære. Det er ingen garanti for det ene eller andre. Ofte forteller datteren min meg om vennene som har søsken og spør meg: Hvorfor er det ikke barn i magen til mamma? Det er vondt å høre, samtidig er det spørsmål jeg bare må finne en måte å takle å høre og klare å svare henne så godt jeg kan.

Det er selvsagt mange herlige ting ved å være tre og jeg vet mange som har 2-3 barn ofte opplever at vi som familie har mye frihet. Frihet til å reise, være spontane, oppleve ting sammen, enklere med barnevakt og ha mange fine kvalitetsstunder uten å oppleve å bli dratt i begge ender. Alt det setter jeg stor pris på og nyter alle de opplevelsene vi har sammen. Og jeg er takknemlig. Takknemlig for hun som sitter i armkroken min nå, vårt lille hjerte som alltid sprer glede og solskinn. Og jeg er veldig takknemlig for at jeg kan få kalle meg selv mamma. At jeg har fått kjenne på følelsen av å gå gravid og oppleve en fødsel.   

Om du der ute er prøver nå, så vil jeg si til deg: Ikke gi opp. Jeg vet det er tungt og tøft, men vit også at du ikke er alene. Vi er mange, selv om ikke alle orker å dele. Håpet mitt har alltid vært for meg når jeg deler disse innleggene at flere vil dele sin reise, så vi kan støtte hverandre.

Et barnløst par sa engang til meg: Storken kom aldri til oss.

Det var så vemodig og vakkert på en gang, jeg husker at jeg fikk tårer i øynene og ikke helt klarte å finne ordene. For det er ikke alltid like enkelt å vite hva man skal si. Jeg delte ærlig og litt tårevåt vår historie. Jeg opplever ofte at mange åpner seg for meg, siden jeg har vært veldig åpen om dette temaet. Og det er godt å kunne prate, selv om det også gjør vondt. Litt senere kunne vi sammen le av datteren min sine store glede over såpebobler som fløy opp mot luften.

Livet er litt sånn, vakkert og vemodig på en gang. Glede og sorg er ofte ikke langt unna hverandre. Det vet jeg mye om.

Men så vet jeg også at det som regel alltid er en Silver lining, en regnbue bak den mørke skyen. Og det holder motet og håpet mitt oppe.  

Takk for at akkurat du leser og følger. Det betyr mye for meg Del gjerne med andre du vet går igjennom det samme.

 

Øverste bilde: Sara Johannessen