Jeg er gravid

Jeg har lenge lurt på hvordan jeg skulle skrive dette innlegget. For en som har slitt med å bli gravid i mange år, kjenner jeg det på hele kroppen at jeg meg nå så utrolig heldig at jeg for andre gang sitter her hjemme i stuen i nytt hus- GRAVID💗

Bare det å skrive dette innlegget er for meg veldig emosjonelt. Og på en måte skulle jeg ønske at jeg kunne ha delt med dere da vi fant ut at jeg var gravid i sommer. Men jeg måtte gå en del omganger med meg selv, rett og slett fordi ordene verken ville komme på papiret og ja, jeg har vært veldig nervøs. For en som har mistet flere ganger og prøvd i åresvis på å bli gravid, er det mange opptur og nedturer. Oppturer med håp når man prøver og tror det går, tunge nedturer og følelse av mislykkethet når man mister håpet.

Les også: Drømmen om et barn til

I fjor var jeg igjennom en ekstrem tung periode. Vi prøvde IVF (mer om dette i et eget innlegg) og det gikk ikke veien. Ikke bare gjorde hormonene meg om til en helt annen person, jeg fikk også en skikkelig smell og en tung depresjon med på kjøpet i etterkant.

Nærmere våren bestemte vi oss for å gi opp. Jeg kjente at smertegrensen på hormonkurer, piller, sprøyter, tester og det psykologiske ikke var verdt det lenger. Selvsagt hadde vi fortsatt lyst på en til, en søster eller bror til Ella Victoria. Men jeg kjente at kroppen ikke ville lenger. I tillegg stod vi midt oppi oppussing og hadde mer enn nok på tapeten.

Jeg kjente på en måte at jeg «skrudde» av hjernen litt på dette området og etter alle disse årene med prøving, var det så utrolig deilig. Jeg drakk vin og koste meg, tok ingen vitaminer eller hormoner. Vi levde bare livet. Dog med masse stress, men kanskje en annen type stress for kroppen?

I april var jeg på et seminar om eggdonasjon og IVF i utlandet og jeg tror jeg aldri har lært så mye om egen tilstand og andres. Kommer du inn midt i saken her, så lider jeg av endometriose. Endometriose er sammenvoksninger i livmor, tarm og på eggstokker og gjør det for mange som meg vanskeligere å bli gravid….Det er en sykdom, der du går med en konstant betennelse i kroppen.

På seminaret med disse utrolig dyktige legene snakket de mye om at vi kvinner gir oss selv mye skyld for å ikke bli gravide. De snakket om at det er så mye vanskeligere enn vi tror og at vi må være flinkere til å tilgi oss selv. Jeg gikk derfra lettere til sinns, mye klokere og jeg klarte faktisk å tenke at jeg hadde gjort alt jeg har kunnet i vår situasjon. Sammen bestemte oss for at vi ville gå videre i livet, vi tre💗

Psykisk har det selvsagt vært tøft å være prøver i alle disse årene. Først så mange år før vi fikk datteren vår og nå i etterkant. Og det er lett å skylle på seg selv og kroppen. Selv om jeg vet at jeg har gjort alt det jeg har kunnet med behandlinger og operasjoner, så lever dessverre hjernen et eget liv. Og både negative tanker og håp er vanskelig å ta fra deg, uansett situasjon. I de tyngste stundene, er det akkurat håpet som har drevet meg videre💗

Les også: Når kommer barnet i magen, mamma?

Vinen smakte godt i sommer, helt til den en dag plutselig ikke gjorde det lenger. Favorittvinen smakte faktisk skikkelig «møkk» en kveld vi hadde gjester. Da hadde jeg ikke telt dager, målt temperaturer eller tenkt på noe som helst, jeg skulle jo snart ha mensen. Og med endometriose, så kan jeg fint gå 8-12 dager over dagen uten at det betyr noe. Så etter utallige negative tester, har jeg lært meg å være tålmodig. Men dagen etterpå fikk jeg blodtrykksfall og ble veldig kvalm. Da kjøpte jeg en test.

Testen slo ut med en gang. Jeg var fem uker + på vei. Sjokket var totalt!

Den følelsen klarer jeg ikke å beskrive. Men selvsagt var vi bare forsiktig optimistiske. Å miste har vi vært med om før og jeg skal ikke lyve, det er tungt.

Derfor sa vi det kun til de nærmeste. I ukene fremover ble det flere ultralyd og tester. Når man er over 38, så får man mye oppfølging og dette er litt på godt og vondt. Godt fordi man føler seg ivaretatt, vondt fordi mye undersøkelser kan gi en del engstelse og bekymring.

Når jeg sitter å skriver dette er jeg i andre trimester. Abortrisikoen går nedover, men som med alt annet er det ingen garantier i livet. Allikevel føler jeg meg klar for å dele og kanskje nå endelig begynne å glede meg til det som kommer?

For jeg skal ikke lyve, det har vært mye frykt hittil. Mange tanker og redsler. Sånn var jeg forøvrig med Ella Victoria også inn til andre trimester. Men det er en trøst i å dele ting også, jeg vet mange der ute går igjennom eller har levd med mye av det samme.

Jeg har venninner som har tatt IVF i syv år før det gikk, andre som har tatt 4-5 behandlinger og fortsatt negativt resultat. For noen gikk det på første forsøk. Jeg tenker på alle som har opplevd tøffe tak når jeg sitter her og skriver. Kanskje kan vår historie kan hjelpe.

Jeg har hele tiden valgt å være åpen om dette, da jeg synes det er så synd at vi ikke prater om disse vanskelige temaene, som for mange er svært betente. Så vanskelige at de ødelegger mye livskvalitet. Mange mister, mange opplever problemer med å bli gravide og mange sliter i etterkant av hormonbehandlinger. Når jeg skriver dette, så husk at jeg prater kun av egen erfaring og hva andre i samme båt har fortalt meg. Kanskje føler du det som sitter å leser dette helt anderledes. Jeg har ikke oppskriften.

Jeg tror mange som oss, spør seg selv: Hvorfor skjer dette oss? Bare vit at du ikke er alene om disse følelsene. Det er mye opp og nedturer i prøvelivet.

Noen ønsker seg ikke barn, for andre er det hele livet. Vi er alle forskjellige.

Det å bli mamma i voksen alder er jeg allerede. Jeg ser det som en styrke, ikke noen utfordring. At andre er uenige med meg, det kan jeg leve med.

Det er flere ting jeg føler har hjulpet meg i perioden med prøving.

En støttende partner som alltid er der med deg på ned og oppturer.

Det å finne en spesialist som forstår din situasjon og har omtanke for dere.

Akupunktur og en fantastisk flink behandler i Vibeke Fjeld på Klinikk Fjeld. Jeg tror jeg har anbefalt henne til alle som har hatt utfordringer. Ikke bare er hun et fantastisk medmenneske men også utrolig sterk kunnskapsmessig og kan komme med håp og tro når alt føles på det mørkeste.

Visualisering. Det å se for seg at det faktisk går, det gjorde jeg med datteren min da jeg lå på behandlinger eller i egen seng og det hjalp meg.

Ha et annet fokus. Oppussing, gi all oppmerksomhet til datteren min, ta opp en hobby og trene har alle hjulpet meg mentalt. Fokus på en ting er altoppslukende og jeg hatet at andre sa det til meg, men jeg hadde veldig godt av å høre det.

De siste ukene har jeg vært mye kvalm og uvel, så det har naturlig nok vært litt stille her inne. Jeg håper at formen er stigende nå og svarer dere gjerne på spørsmål eller skal prøve å skrive saker om det er spesifikke temaer dere lurer på.

Livet er rart. Ofte når vi minst venter det skjer det. Selvsagt har jeg hørt om alle de som gir opp og blir gravide eller står i adopsjonskø og plutselig så skjer det…Hjernen er en merkelig sak og kanskje spiller den mer inn enn vi tror? Jeg husker at jeg leste alle disse historiene, men også tenkte at DET skjer ikke oss..

Men så var det akkurat det som skjedde💗