Jeg har sikkert prøvd å begynne på dette innlegget hundre ganger, men ammetåke, trøtthet og det nye rare hverdagslivet kommer i veien. Jeg har også følt meg litt tom, lei meg og rett og slett sliten.
Vi er jo mange i samme situasjon, og mange som er hjemme med barn. For vår del merkes det jo at det er stor forskjell på en på tre uker og en på fem år. Jeg føler at jeg kommer litt til kort med underholdningen på hun eldste, da minsten mesteparten av tiden skal ha pupp. I tillegg så har jeg hatt mange netter med veldig lite søvn og mye amming, da blir tålmodigheten litt kort.
Jeg er veldig glad for at mannen er hjemme og tar sin del. Jeg hadde nok klart det, men det hadde vel også blitt veldig mye skjermtid om jeg skulle vært alene med disse to.
Nå fikk jeg endelig litt tid for meg selv og sitter å hører på mini lager søvnlyder og hun største som er ute å leker med pappa i hagen. Hun ler og koser seg, men vi har hatt mange runder med snakk om “virus” og hvorfor hun ikke kan gå i barnehagen og leke med vennene sine. Ikke så lett for en svært sosial femåring å forstå at hun ikke kan være sammen med vennene sine…
Men vi gjør det beste ut av det med inne og uteaktiviteter hver dag. Plante blomster, lage påskepynt, spille golf i hagen, sykler og triller på tur. Heldigvis har jo været vært fantastisk og det har reddet oss og sikkert mange andre.
Jeg prøver å tenke positivt og er veldig takknemlig for hver eneste dag og små ting som gjør hverdagen fin, selv om den er uvant og på noen dager tyngre enn andre.
Små gleder er: En blomsterbukett levert på døren, favorittkaffe og litt musikk eller podcast på øret, fem minutter i solen og en ettermiddags trille-og sykletur. Det er ikke så mye som skal til kjenner jeg. Hvordan går det med dere i disse tidene?
Nå skal det bakes muffins for mannen har bursdag og vi skal feire, selv om det blir litt anderledes i år:)
Ønsker dere en fin helg når den kommer!
