På God Morgen Norge

Takk for alle fine hilsner og støtte etter morgenens besøk på God Morgen Norge på TV2. Jeg prøver fortsatt så godt jeg kan å svare alle på kommentarer på Instagram, blogg, meldinger og Facebook.

(Vi har litt tekniske problemer med bloggen, så den ser rar ut og jeg beklager dette, håper å få det løst i morgen).

Det er et vanskelig og sårt tema å snakke om, samtidig så tenker jeg at det er noe mange kan kjenne seg igjen i eller har opplevd lignende. For meg er det viktig å få frem at vi alle har en historie og ikke alle har det like enkelt på veien til drømmen om barn.

Noe av det som går igjen i kommentarene og som vi tok opp under sendingen er hvordan man skal klare å svare når andre spør om livssituasjonen. Mange som lurer på hvordan og hvorfor jeg svarer så tøft tilbake. Det er mange grunner til det, men mest fordi jeg føler at det er et ganske privat tema som ikke er det samme som å spørre om hva du skal ha til middag.

Dette er et tema, som man selv velger om man vil dele. Om man har spontanabortert, fått vite at foster ikke er levedyktig eller akkurat har fått vite at man er gravid, så er det ganske vanlig at man vil holde dette for seg selv. Er man prøver og har prøvd lenge er det også en pyskisk belastning og det kan oppleves vanskelig at “alle andre” rundt deg blir gravide.

Andre har igjen sykdommer som gjør det vanskelig å få barn. Ikke alle ønsker å dele alt om dette med omverden. Å ha endometriose er for noen smertefult og vanskelig. Andre lever med det uten å kjenne så mye til det.

Det gikk en god stund før jeg klarte å svare tilbake til alle som spurte. Idag blir jeg ikke lenger så lei meg og såret, men jeg synes fortsatt det er tøft å få spørsmål om “hvorfor skal dere ha et så stort hus når dere bare er tre?” “Er du gravid, men ikke vil si det da?” “Nå må du skynde deg å bli gravid med nummer to, alderen løper ifra deg.” Jo, takk, det er jeg smertelig klar over💔

Men hvorfor skal jeg sitte med forklaringsbehov på dette? Må jeg virkelig forklare dette for en fremmed eller en bekjent? Hvis du spør om noe så privat, vil du virkelig vite svaret? Eller er det bare small talk? Det er detvfaktisk ikke for mange, så tenk deg om før du spør.

Det er jo også tøft at datteren min spør, men nå er det i alle fall ikke like vondt lenger. Jeg har vendt meg mer til spørsmålene og når hun blir eldre tenker jeg det kanskje blir enklere å forklare hvorfor.

Til deg som er i samme eller lignende situasjon, så ønsker jeg å si at du er ikke alene❤️Mange opplever det samme eller lignende utfordringer.

Finn gode samtalepartnere å prate med, del bekymringer, sorg og gleder. Snakk ut om det, for det hjelper. Husk å glede deg over alt det du har, ikke lev for mye i fremtiden, men prøv å nyte her og nå (ja, jeg vet det er vanskelig). Jeg har selv stått oppe i det lenge og tenker nå at det ikke må overskygge alt det fine vi har sammen og vår lille snupp💕

Mitt tips er å komme opp med noen standardsvar som du vet du kan ha i bakhodet om spørsmålene dukker opp og som du er komfortabel med. Det har gjort det litt lettere for meg. Jeg vet dette er et sårt tema og alle har vi forskjellige oppfatninger og tanker om dette. Jeg forventer ikke at alle er enige eller har forståelse. Men om jeg er med å hjelper noen der ute i samme båt, er det verdt å være åpen om det.

Som en leser skrev så fint ved å være åpen skrev til meg i dag: Delt sorg blir halvert og delt glede blir fordoblet💗

Takk for gode ord.