For akkurat 5 år siden

Gikk jeg gravid med Ella Victoria i magen. Denne uken fikk jeg påminnelse på Facebook om at vi la ut dette bildet for fem år siden. Fem år siden hun lå i magen min og vi kjente på en enorm lykke og lettelse, etter å ha prøvd så mange år på å bli gravide. Nå ligger det en annen baby i magen, akkurat fem år senere. Ella Victoria er født i februar, denne babyen kommer i mars. Det å gå med en gravidmage trodde jeg ikke kom til å skje meg igjen.

Jeg tenker mye på at både Ella Victoria og den lille nå i magen er små mirakler. Hver dag er jeg takknemlig for at det var akkurat slik det skulle bli💗

Les også: Jeg er gravid

Det er tøft å være prøvere. I den siste uken siden jeg gikk ut med graviditeten har spørsmålene kommet rennende inn og jeg prøver så godt jeg kan å svare alle privat, som de fleste ønsker. Eller her i kommentarfeltet💗

Mange av dere har vært utrolig støttende og sendt veldige fine meldinger. Flere har lignende eller samme type historier som deles og jeg er så glad for at vi kan være her for hverandre, det er så vanskelig å stå i det helt alene. Dette er noe som kan være vanskelig å forstå, om man ikke selv har vært igjenom det.

Mye av grunnen til at jeg har gått ut med dette i alle år, er at jeg kjenner fortsatt på at dette emnet er tabu. Noe man ikke snakker om eller deler. Men det synes jeg er feil. I alle fall feil for meg og oss. Det er tungt å kjenne at man ikke har noen å prate med, noen som forstår sorgen. For meg har min åpenhet ført til at jeg har møtt mange i samme situasjon og dermed fått snakket ut om alt man går igjen sammen med likesinnede. Det har hjulpet mye.

Det er tungt å være i denne situasjonen, ekstra tungt når alle i vennekretsen får det ene barnet etter det andre, mens vi som hadde vært sammen lengst, ikke skulle få det til.

Jeg husker en stund jeg så barnevogner og spedbarn overalt før Ella Victoria og mange ganger tenkte: Skal jeg noen gang få oppleve dette? Hvorfor skjer det alle andre og ikke oss? Hva er det som er feil med oss?

Det var så mange vonde tanker i den perioden. Noen ganger måtte jeg beskytte meg selv fra situasjoner jeg synes var for tøffe. Det har vært helt nødvendig og en overlevelsestaktikk, for å kunne fortsette å prøve og ha håp på veien.

Jeg skriver mye om håp, det vet jeg. Men så er det slik at for meg, så har håpet og troen drevet meg igjennom de aller tøffeste periodene, de mørkeste dagene som jeg ikke unner noen andre. Men som jeg tror mange har opplevd på ulike stadier i livet.

Les også: Drømmen om et barn til

Tunge stunder, da man bare vil krype ned under dyna og glemme alt sammen. Der tror jeg mange har vært og kan kjenne seg igjen i den følelsen. Spiller ingen rolle hva man går igjenom, de fleste har opplevd tøffe tider. Jeg har alltid latt meg selv få lov til å kjenne på sorg og tap, og latt det ta den tiden kroppen trenger. Etterhvert slipper sorgen og jeg tror også på det valget om å gå videre. Selv om det er langt i fra enkelt💗

Jeg har dessverre ikke en “oppskrift” eller brukt noen mirkalkur. Vår spesialist synes selv det er ganske så utrolig at jeg er gravid etter alt vi har prøvd, og at det er helt naturlig. For det er mange av dere som har spurt, og ja dette skjedde altså uten noen som helst hormoner eller hjelp. Ikke det at vi ikke prøvde det i lang tid før. Jeg føler vi har prøvde mye, uten hell.

Masse vitaminer, ulike behandlinger hos “eksperter”, masse, masse tester for å sjekke om vi begge var “normale”. Mye penger på spesialister som anbefaler ulike ting. Utallige utlegg på eggløsningstester, piller og sprøyter. To smertefulle operasjoner. Men jeg angrer ikke. Det var tydeligvis den veien vi måtte gå for å få akkurat Ella Victoria og det lille nurket som nå ligger inne i magen min💗

Men jeg vet jo også at endometriosen hele tiden har ligget i bakgrunnen. En betennelse i kroppen er ingen spøk og gjorde det veldig vanskelig for oss å bli gravide. Men det er mulig, selv med endometriose og i voksen alder. Jeg kjenner nå flere i min alder som er gravide naturlig eller med litt hjelp. Så det er mulig.

Er man prøver i åresvis, er det viktig å finne andre holdepunkter i livet som kan gjøre utfordringene og smerten noe lettere. Prøv å ikke sammenligne dere med andre, vi er alle forskjellige (selv om jeg vet dette er veldig vanskelig og har slitt med det selv).

Kjenn på magefølelsen. Og samle sammen så mye informasjon som mulig. Man må dessverre bli litt spesialist på egen kropp. Det føler i alle fall jeg. Jeg ble overrasket over hvor mange som tok kontakt med meg og fortalte om ulike prøverørsmetoder, hva som hadde fungert og hva som vi ikke burde sløse bort penger på etter at jeg åpent har delt vår reise.

Mange ting vi hadde vurdert, slo vi bort etter å ha gjort grundige undersøkelser. Det er jeg glad for i dag. Det som er rett for andre, er ikke nødvendigvis rett for din eller deres situasjon. Men det er en vei man må gå selv.

Vi går alle igjennom ulike prøvelser i livet. Noen gjør deg sterkere, andre setter spor du bærer med deg videre. Til dere eller deg som prøver, så vil jeg bare si: Hold ut. Ikke mist håpet. Både små og store mirakler kan skje💗

Foto: Sara Johannessen